Mer enn én milliard mennesker lider i dag av sult og alvorlig underernæring. Dette til tross for at en rekke høynivåmøter og konferanser har vedtatt ambisiøse og forpliktende mål om å redusere eller utrydde sult i verden. FN har satt som tusenårsmål å halvere andelen mennesker som sulter innen 2015. Likevel regner FAO med at 115 millioner flere mennesker ble utsatt for alvorlig sult og underernæring i løpet av 2008. Det finnes mat nok i verden til å gi alle mennesker en ernæringsmessig tilfredsstillende diett hver dag, men fordelingen mellom de som har og de som ikke har, blir stadig skjevere. Marginalisering, fattigdom og diskriminering er blant årsakene. Andre er manglende tilgang til ressurser som jord, skog og fisk, samt tvangsflytting som følge av skjeve maktforhold og usikre landrettigheter. Feilslåtte landbrukspolitiske satsinger og svak satsing på landbruk i bistanden er også noen av grunnene til dagens situasjon.

Effektene av klimaendring vil ytterligere svekke folks matsikkerhet på alle kontinenter og i mange land. Ferskvannstilgangen vil reduseres på grunn av bresmelting og mindre nedbør, erosjon vil forverres på grunn av mer uvær og over­svømmelser, plantevekst vil hemmes på grunn av høyere temperaturer – bare for å nevne noen sannsynlige effekter av klimaendring.

Samtidig øker behovet for mat i verden, blant annet på grunn av at en betydelig del av produksjonen av korn, sukker og planteoljer i land som USA, Brasil og Argentina brukes til å lage biodrivstoff. Vi har sett at prisene på verdens­markedet har svingt kraftig de siste par årene, noe som skaper en vanskelig situasjon både for eksportører og importører av mat, og har bidratt til stor sosial uro i en rekke land. Årsakene til prisvekst og svingninger er mange, men en viktig grunn er trolig at internasjonale spekulanter ser på matvarer som et interessant marked for å gjøre rask profitt. At industriland også dumper subsidierte produkter på verdensmarkedet, skaper store svingninger i verdensmarkedsprisen, og gjør det umulig for lokale produsenter i mange utviklingsland å konkurrere med billig import.

På tross av de mange gode intensjoner om å få slutt på dagens uverdige situasjon, mangler den politiske viljen til å la handling følge ord. Giverland følger ikke opp sine løfter om økt bistand, og hensynet til egen landbrukssektor gjør at eksportsubsidier og dumping av matvarer ikke tar slutt. ForUM ser matusikkerhet som et av de viktigste temaene verdenssamfunnet må finne en løsning på i løpet av få år. Dessverre er det slik at verdens lederes oppmerksomhet trekkes i mange retninger, og matsikkerhetsspørsmål ned­priori­teres fordi sult og underernæring først og fremst rammer utviklingslandenes befolkning, og ikke velgerne i industrilandene. Media viser også lite interesse for verdens sultne, av samme årsak.

For å bedre matsikkerhet og sikre alles rett til mat, må sårbare gruppers tilgang til mat og deres muligheter for selv å produsere mat, styrkes. I de siste 25 årene har en stadig mindre del av inter­nasjonal bistand gått til landbruksformål, og mye av det som har blitt gitt, har blitt brukt på storskala industriell produksjon. Et ensidig fokus på økt matproduksjon fører imidlertid ikke nødvendigvis til mindre sult. Forskningsrapporten IAASTAD (International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development) slår fast at dagens landbrukspolitikk må endres. Manglende prioritering av småskala­jordbruk og økologisk produksjon har vært et stort feilgrep i en årrekke, ifølge rapporten. Ved utforming av landbruksbistand og –politikk, må det tas spesielle hensyn til kvinner. De er de viktigste mat­produsentene i mange land, men blir sjelden tatt med på råd og har liten innflytelse.

Retten til mat som en del av menneske­rettighetene har i liten grad blitt fulgt opp. Det er derfor et stort fremskritt at brudd på de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene snart vil kunne prøves av en FN-komité. Tilleggs­protokollen som åpner for dette, ble vedtatt av FN i 2008 og vil tre i kraft så snart mer enn ti stater har ratifisert denne. Norske myndigheter har imidlertid sagt at de ikke ønsker å ratifisere protokollen. Norge spilte en aktiv og positiv rolle da det innenfor rammen av FAO ble utviklet frivillige retningslinjer for retten til mat. Det er nå viktig å sikre at disse retningslinjene aktivt benyttes, og endre det offisielle norske standpunkt på spørsmålet om ratifisering av tilleggsprotokollen.

I de pågående forhandlingene om kompensasjon til utviklingslandene for de klimaendringer som er i ferd med å skje, er det for lite fokus på de viktigste matprodusentene i verden: småbrukere, pastora­lister og fiskere. Det vil forhåpentligvis komme på plass støtteordninger for bevaring av regnskog for å binde karbon i jord og vegetasjon. Men det er lite snakk om det store potensialet som finnes for å øke bindingen av karbon i blandede landbrukssystemer og beitemarker, samtidig som matproduksjon og motstandskraft mot klima­endringer kan økes.

Det brukes allerede store ressurser på nødhjelp i dag, og klimaendringene vil føre til at behovet kan bli betydelig større i årene som kommer. Men nødhjelp blir ofte gitt med liten kunnskap om lokale forhold og behov og med liten koordinering med lokale og nasjonale myndigheter. Matvarehjelp har ført til at lokale markeder ødelegges, lokal matproduksjon blir skadelidende, og introduserte kornsorter blander seg med lokale sorter. GMO-mais (GMO = Genmodifisert organis­me) har blitt introdusert i land i Afrika, stikk i strid med nasjoners egne uttrykte ønsker. Matvare-nødhjelp må underlegges strengere regelverk.

Tradisjonelle rettigheter til land, vann og andre ressurser blir stadig truet av nye aktører. Store landområder har blitt solgt, leid eller gitt bort til nasjonale eller utenlandske interesser som ønsker å produsere mat eller agrodrivstoff i industriell skala. Pastoralister, som må kunne bevege seg fritt for å få tilgang til beiteområder og vann for husdyrene sine, blir tvunget til å oppgi sitt tradisjonelle levesett.

ForUMs oppgave er i samarbeid med medlemmene å utvikle rettferdig politikk, og påvirke prosesser både i Norge, internasjonalt og i Sør i retning av bedre global matsikkerhet, til fordel for den primære målgruppen: de fattige og marginaliserte. Det betyr at ForUM må drive et aktivt arbeid for å styrke landbrukets plass innen bistanden, og påse at det føres en handelspolitikk som ikke er til skade for utviklingsland. Det er spesielt viktig å styrke representasjonen fra småbrukere, pastoralister og landløse i inter­nasjonale prosesser som gjelder deres tilgang til mat og vann.