Alt liv er avhengig av vann. Alle har rett til rent vann og et tilfredsstillende sanitærtilbud.

I dag mangler én av fem mennesker i verden tilgang til rent drikkevann og to av fem tilgang til forsvarlige sanitære forhold.

Urettferdig og uvettig
Marginalisering og diskriminering, overuttak av ferskvannsressurser, forurensning og manglende investeringer på lokalt plan og gjennom bistand er blant årsakene til dagens situasjon. De som rammes hardest er de aller fattigste, og ofte kvinner og barn. Klimaendringene er i ferd med å forandre levevilkårene til millioner av mennesker i utviklingsland, vanntilgangen deres kan bli enda mer usikker og uforutsigbar. Når temperaturen stiger, smelter isbreene og dermed forsvinner naturens vannlagre. Grunn- og overflatevann er mange steder usikret. To grader høyere temperatur kan gjøre det vanskeligere for nærmere tre milliarder mennesker å skaffe seg nok rent vann.

5000 barn dør hver dag av vannrelaterte sykdommer. Disse sykdommene krever millioner av liv hvert år. Flere mennesker døde som resultat av mangel på rent vann i siste tiår enn det samlede antall omkomne i krig og konflikt siden annen verdenskrig. Samtidig er knapphet, skjev fordeling og maktkamp om vannressurser en kilde til konflikt.

Vann neglisjert
Elver brukes som transportårer for ubehandlet kloakk, og skader mennesker og natur. Mange – særlig jenter og kvinner – må la skole og arbeid ligge for å gå i timevis for å hente vann. Ofte er verken veien eller vannet trygt. En sterkere satsning på vann og sanitær ville gitt resultater – samfunnsmessig avkastning – på flere utviklings­områder. Men til tross for den klare sammen­hengen mellom vann, tilfredsstillende sanitær, helse og utrydding av fattigdom har vann og sanitær ikke fått stor nok oppmerksomhet i utviklings- og fattigdomsstrategier. Det er innen sanitær at landene er lengst fra å oppfylle tusenårsmålene.

En rettighet, ikke en vare
Folk har rett til en vannforsyning som sikrer deres basisbehov. FNs høykommissær for menneske­rettigheter har slått fast alle menneskers rett til vann og sanitær. Det er også det offentliges ansvar å sikre at denne retten blir ivaretatt for alle. Tusenårsmålet er å halvere andelen mennesker som ikke har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitære forhold innen 2015. For å klare dette må investeringene dobles. De færreste land følger oppfordringen om å yte 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt til bistand. Dette gapet hevder de internasjonale finansinstitusjonene at man må fylle ved å legge til rette for privatisering av vann og sanitær.

Siden begynnelsen av 1980-tallet har det vært en utbredt tro på at privatisering av offentlige tjenester vil være en kostnadseffektiv måte å løse problemene i offentlig sektor på. Dette gjelder også vannsektoren. I en rapport fra ForUM ser vi imidlertid eksempler fra Tanzania, Ghana, Sør-Afrika, Filippinene, Argentina og Bolivia på høyere priser når flernasjonale selskaper tar over driften og forvaltningen av vann og avløp. Privatisering har i liten grad bidratt til å utvide vann- og avløpsnettet og dermed øke tilgangen for flere mennesker. En aggressiv politikk for kostnads­dekning og sikring av fortjeneste har gått på bekostning av retten til vann som en menneskerett. Vann må ikke koste mer enn at de fattige har råd til det.

Utfordringene framover dreier seg om en fortsatt dragkamp mellom å styrke det offentliges rolle i vann- og sanitærtjenester, med demokratisk borgerdeltagelse, mot å styrke det privates. Det foregår en stadig økende kommersialisering av vannsektoren i retning av å definere vann som handelsvare for kjøp og salg framfor en menneskerett. Samtidig har det oppstått en ny trend med kommersialisering av offentlige vanntjenester som gjør det tidligere skillet mellom offentlig og privat mer uklart.

Må prioriteres
For å nå FN-målene må først og fremst myndig­hetene i de fattige landene selv prioritere vann og sanitær sterkere. Det er nødvendig å bygge opp en effektiv og kompetent forvaltning og sørge for å delegere ansvar til lokale myndigheter. Videre må lokalsamfunnet involveres i gjennomføring av de ulike tiltakene. FN må lede den samlede internasjonale innsatsen på vann og sanitær.

For å lykkes er det avgjørende at kvinner inkluderes på alle nivåer. Tiltak må være tilpasset kvinners vann- og sanitærbehov. Videre er kvinner ofte familiens vannforsørgere. Deres erfaringer må med i forvaltningen av vannressursene. Kvinner må også høres i beslutningsprosessene.

Den internasjonale støtten gjennom multilaterale eller bilaterale kanaler har blitt mindre de siste årene. Som det ble dokumentert i ForUM-rapporten ”Tørke i norsk vannbistand”, har også Norge redusert bistanden til vannsektoren. ForUM mener vannbistanden bør styrkes, og at norske myndigheter bør etterstrebe en mer samstemt norsk vann- og sanitærpolitikk som inkluderer områdene klima, bistand og menneskerettigheter.

Politisk vilje
Vann er et fellesgode som må fordeles og forvaltes for både dagens og framtidige generasjoner. Det finnes både nok vann til alle og gode løsninger for å sikre alles tilgang til rent drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold. Det som mangler, er først og fremst politisk vilje til å ta tak i utfordringen. Gjennom koordinert politikkutvikling og påvirknings- og kampanjearbeid vil ForUM bidra til å endre dette.

Forums overordnede mål:

Norsk politikk på klima, bistand og menneskerettigheter fremmer vann som et globalt fellesgode som fordeles og forvaltes for både dagens og framtidige generasjoner, og bidrar internasjonalt til å sikre alle tilgang til et verdig sanitærtilbud