De siste tiårene har den økonomiske globali­seringens hastighet og omfang gitt store, flernasjonale selskaper enorm makt. Kapital, arbeidskraft, teknologi og andre ressurser dirigeres i et stadig økende tempo fram og tilbake mellom de geografiske punktene hvor fortjenesten er størst. Dette gjelder også store norske selskap som Cermaq, StatoilHydro og Telenor. Disse er blant verdens største innen sin sektor, og staten er tungt inne som eier og tilrettelegger for utenlands­etablering. Statens Pensjonsfond - Utland (SP-U) er et av verdens største investeringsfond. Det invester­er i mer enn 7000 selskaper og en rekke statsobligasjoner. Etter en svært vellykket påvirkningsstrategi fra norske organisasjoner ble fondet fra 2005 underlagt etiske retningslinjer for forvaltningen. Disse ble revidert etter en bredt anlagt høringsrunde i 2008 – 2009.

Mange utviklingsland mangler kompetanse, vilje og evne til å styre slik at utenlandske investeringer skaper generell utvikling og styrker brede sam­funns­interesser. Resultatet har ofte vært det motsatte, en undergraving av bærekraftig utvikling og sentrale menneskerettigheter. FNs spesial­representant for næringsliv og menneske­rettigheter, John Ruggie, påpeker hvordan mangel­en på et regulerende rammeverk som svar på globaliseringens utfordringer. Mangelen har skapt det han kaller et ”Governance Gap”, eller et styringsgap. Han påpeker også det særlige menneskerettslige ansvaret som hviler på stater som har store eierinteresser i flernasjonale selskap. Norge er i en slik situasjon, men har så langt unnlatt å stille særlige krav om åpenhet, rapportering eller ansvar til sine egne selskaper.

Den internasjonale finanskrisen har skapt større aksept i bransjen for at folkevalgte legger noen ytre rammer for finans- og næringsliv. De øko­nom­iske redningspakkene har svekket den ideologisk forankrete avvisningen av offentlig reguleringer.

I slutten av august 2009 anbefalte direktøren for det britiske kredittilsynet at det ble innført en såkalt Tobinskatt for å demme opp for spekulasjonsøkonomien. Han har fått betydelig, politisk støtte for dette synet som tidligere ble sett på som svært radikalt, også fra enkelte i norske finanskretser. Dette viser nødvendigheten av å utnytte momentumet, slik at vi kan skape nye allianser og ”selge” inn våre anbefalinger.

Krisen førte til at selv World Economic Forum i 2009 etterlyste sterkere politisk styring av finansinstitusjonene for å trygge mennesker og eiendom. Men når finansverdenen investerer i fattige land og konfliktområder, er det foreløpig få tegn til den samme styringsviljen. For å fremme de beste selskapene, bistå de som ønsker å bli bedre, og stoppe de verste, trengs både positive incita­menter og tiltak for å forebygge, stoppe og sanksjonere skadelig virksomhet. De etiske retnings­linjene for Statens pensjonsfond – utland (SP-U) er en begynnelse, de følges nøye fra andre investorer over hele verden og har derfor en smitteeffekt. Likevel er dette ikke nødvendig­vis verken etisk eller et middel for å fremme global bærekraftig utvikling, selv om fondet trekkes ut av de verste selskapene som ikke endrer atferd.

På denne bakgrunnen har norske miljø og ut­viklings­­organisasjoner i stadig sterkere grad enga­sjert seg i spørsmål knyttet til utenlands­investeringer og flernasjonale selskapers atferd. ForUMs mandat i dette arbeidet er å synliggjøre at det er et presserende politisk ansvar å sørge for felles minimumsstandarder og overvåknings­mekanismer for samfunnsansvar i næringslivet, uansett hvor virksomheten foregår.

Sammen med partnerorganisasjoner og fag­bevegelsen på nasjonalt og internasjonalt nivå, har ForUM fremmet disse kravene i relevante fora. Forpliktende norske retningslinjer, videreutvikling av de etiske retningslinjene for SP-U og andre offentlige investeringsfond, som Norfund, samt et ombud for finans- og næringslivsetikk er viktige norske tiltak slik at vi har orden i eget hus i de sakene der vi ønsker å påvirke internasjonalt. Nasjonale og globale retningslinjer må være mulig å implementere og må føre til åpenhet i alle ledd – inkludert investering, underleverandørers atferd, produksjon og rapportering.