Internasjonale finansinstitusjoner (IFIer) som Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) og uformelle fora som G20 setter dagsorden i den globale økonomien. Deres betingelser for bistand, lån og gjeldslette legger rammer for utviklingslandenes politiske og økonomiske muligheter. Likevel har utviklingsland minimal innflytelse i disse institusjonene, og reformer av IFIenes styresett for forsøksvis å gi fattige land noe mer innflytelse, har vært kosmetiske. Finanssystemet legger til rette for store ressursoverføringer fra Sør til Nord. Det er estimert at beløp tilsvarende det tidobbelte av bistanden fra Nord til Sør årlig finner veien tilbake til Nord gjennom ulovlig kapitalflukt (NOU2009:19. Skatteparadis og utvikling). Den globale finans­krisen har synliggjort de skadelige virkning­ene av et udemokratisk finanssystem hvor Norge har både interesser og innflytelse.

Feilslåtte betingelser
Verdensbanken, IMF og de regionale utviklings­bank­ene begrenser nasjonale politikeres handlings­rom. Ensrettede økonomiske analyser ligger til grunn for IFIenes rådgivning, og gjennom krav til låntakere og bistandsmottakere har IFIene ført mange fattige land gjennom påtvunget privati­sering og markedsliberalisering. Kritikere har pekt på hvordan kondisjonalitet i seg selv er grunn­leggende udemokratisk og har i tillegg vist hvordan innholdet i kravene har vært skadelig for flere land. Blant annet har lave tak på utgifter i offentlig sektor ført til underinvestering i lærere og helse­personell, og åpning av økonomien har gjort flere land dårligere rustet til å håndtere global økonom­isk uro. Kvinner og sårbare grupper blir hardest rammet av nedskjæringer i offentlig sektor.

IFIene har erkjent at enkelte betingelser har vært feilslått. Men tross reformer og løfter om mindre bruk av kondisjonalitet stiller institusjonene frem­deles strenge makroøkonomiske krav til utviklings­land, derunder krav om privatisering og liberaliser­ing. Flere studier viser dette, blant annet en rapport skrevet av Senter for Utvikling og Miljø for utenriksdepartementet i 2006. Den norske regjeringen har de siste fire årene hatt en uttalt politikk mot denne typen kondisjonalitet, men en rapport fra det nordisk-baltiske IMF-kontoret viser at den nordisk-baltiske styrestolen, som Norge er en del av, var kritisk til å lette på makro­økonomiske krav under styrebehandling i 2009.

Pengestrømmene fra Sør til Nord: Skatteunndragelser og gjeld
I tillegg stjeles enorme summer fra utviklingslands offentlige budsjetter gjennom ulovlig kapitalflukt. Global Financial Integrity regner at omkring tusen milliarder dollar forsvinner ut fra utviklingsland hvert år. Skatteunndragelser og betaling av illegitim gjeld er to av hovedkanalene.

Tax Justice Network anslår at verdens rikeste skjuler et beløp tilsvarende USAs brutto nasjonalprodukt i skatteparadis. Også her er utviklingsland skadelidende, blant annet i form av reduserte skatteinntekter og negative virkninger på institusjonsbygging og økonomisk vekst. (NOU19:2009) Mangel på innsyn og lite åpen regnskapsføring er to av hovedproblemene. Norge har markert seg som en pådriver for økt åpenhet og et klarere regelverk, men norske myndigheters utredninger og initiativer på dette området har hittil ikke fått konsekvenser for Statens Pensjonsfond – Utland (oljefondet), til tross for at store deler av den norske oljeformuen er investert i selskaper registrert i skatteparadis.

Gjeldsnedbetaling spiser også en stor del av utviklingslands offentlige budsjetter. Det er estimert at utviklingslands totale gjeldsbyrde er fem ganger så høy som årlig bistand. (”Slett ikke ferdig”, SLUG 2008) I dag er det snevre økonomiske beregninger som definerer hva som er en bærekraftig gjeldsbyrde. Sosial utvikling og menneskerettigheter er ikke med i regnestykket, men gjeld som går på bekostning av befolkningens grunnleggende rettigheter må sies å være ubetalbar. En stor del av gjelden er i tillegg illegitim. Nedbetaling av gjeld tatt opp av udemokratiske regimer, lån gitt til mislykkede prosjekter eller lån som ikke kommer befolkningen til gode, må regnes som ulovlig kapitalflukt. G20 er blant de som vil gjeninnføre etikk i finansmarkedene. Det må innebære at utlånere tar sin del av ansvaret for gjeldskrisen. Et første skritt vil være å anerkjenne og slette ubetalbar og illegitim gjeld.

I dag finnes det ingen internasjonale mekanismer for tvisteløsning og ingen mekanisme som kan stille uansvarlige aktører til ansvar i et marked som også norske bedrifter og Statens Pensjonsfond er en del av og hvor Norge dermed har sterke økonomiske interesser.

Finanskrisen forsterker utfordringene
Den internasjonale finanskrisen rammer fattige land hardest. FN står på sidelinjen når svarene skal lages, og det er G20 som har tatt den inter­nasjonale lederrollen med Verdensbanken og IMF som støttespillere og implementeringsverktøy. Svarene G20 og IFIene gir, innebærer i hovedsak å gi nye lån, og IMF melder at flere land nå er på vei inn i en ny gjeldskrise. Myndigheter og sivilsamfunn i Sør understreker at dette ikke er en ny krise, men at den synliggjør og forsterker eksisterende utfordringer som ikke vil gå over med en ny oppsving i verdensøkonomien.

Norge bør være en pådriver for ansvarlighet
Men finanskrisen har også skapt muligheter for endring. Behov for regulering av finansmarkedene, gjeldsslette, en sterkere stat og rett til politisk handlingsrom har kommet på dagsorden. Norge kan nå være en pådriver i å endre strukturene som ligger til grunn for et ustabilt og udemokratisk finanssystem. Ansvarlighet i de internasjonale finansinstitusjonene krever demokratisk styresett, åpenhet og anerkjennelse av de skadelige virkningene av dagens kondisjonalitetspraksis. En ansvarlig norsk utlånspolitikk vil innebære å støtte de institusjonene og programmene som ivaretar utviklingslands politiske handlingsrom. Den nordiske velferdsstaten er en anerkjent økonomisk modell og Norge kan bidra med empiri og økonomisk analyse som er alternativ til den som i dag kommer ut fra kontorene i de internasjonale finansinstitusjonene. Norske myndigheter kan også vise støtte til alternative finansinstitusjoner som bygger på demokratiske prinsipper, for eksempel det latinamerikanske initiativet Banco del Sur.

Fram til 2010 skal Norge sammen med Zambia lede oppfølgingen av FNs generalforsamlings toppmøte om finanskrisen. Dette gir Norge en gylden mulighet til å bidra til å gjøre FN til et relevant og innflytelsesrikt organ i den globale finans­arkitekturen. Det gir også mulighet til å støtte progressive forslag knyttet til regulering av finansmarkedene, blant annet gjennom sterkere regelverk for skatteparadis og innføringen av en ny gjeldsslettemekanisme.

En norsk pådriverrolle krever et aktivt, ambisiøst og kunnskapsrikt sivilt samfunn. Gjennom ForUMs nasjonale og internasjonale nettverk står vi godt plassert til å være en sentral og premissleverandør på disse temaene. Som samordningsorgan og tankesmie spiller ForUM også en viktig rolle i å overvåke norsk finansiering og politikk overfor de internasjonale finansinstitusjonene og norsk politikk relatert til kapitalflukt.