De internasjonale forhandlingene om en ny global klimaavtale har blitt intensivert de siste årene. Spørsmål som nivå og tidsplan for de industri­aliserte landenes utslippskutt, kompensa­sjon fra de rike til de fattige land for å betale for tilpasnings­tiltak, hvordan sikre økonomisk og sosial vekst i utviklingslandene uten å øke utslippene uforholds­messig, vil kreve mye arbeid i årene som kommer.

Klimaendringene vil ramme urettferdig. De som allerede har mest og som bor i de tempererte land, vil ha mye større muligheter til å tilpasse seg endringene og kjøpe seg ut av problemene. Med svekkelsen man i dag ser av FN, er det en stor risiko for at de toneangivende landene vil fremme sine interesser på bekostning av svakere nasjoner.

Klima i 2013
COP18 i Doha lyktes i sitt fremste mål, nemlig å få vedtatt Kyotoprotokollens 2. forpliktelsesperiode, få avsluttet forhandlingene under Bali Action Plan, og ikke minst sikret en gunstig progresjon i forhandlingene om den såkalte Durban Platform, (ADP). I mange land, som USA, Kina og EU, kan det se ut som klima er på vei opp igjen på det politiske sakskartet.

Men hvordan det vil gå i UNFCCC-forhandlingene i løpet av 2013 er ganske usikkert. Russland lover omkamp på Kyotoprotokollen-vedtaket, og det er langt fra sikkert at harmonien i ADP-forhandlingene vil kunne fortsette når landene må begynne å konkretisere forpliktelser på landnivå. Det er tydelige tegn til at for eksempel Kina kan gjøre mange krumspring for å forsinke prosessen, eller vanne ut ambisjonsnivået for den ferdige avtalen. 

Som en del av ADP-forhandlingene skal det også forhandles om hvordan alle land, inkludert fremvoksende økonomier skal redusere sine utslipp i perioden fram mot 2020 når den nye avtalen skal tre i kraft. Her er det enda klarere at ambisjonsnivået er svært lavt, og at toneangivende land ønsker å skyve alt til 2015.

Mot slutten av året vil Klimapanelet legge fram den første delen av sin 5. rapport, og man kan håpe på at projeksjonene i den rapporten vil skape såpass mye offentlig bekymring at politikerne tar sjansen til å fremme mer vidtgående tiltak enn vi har sett så langt.

I Norge går vi inn i en valgkamp, og det er viktig at klimaspørsmål kommer med i debatten. Klimaforliket må bekreftes, også av en eventuell blå-blå regjeringsalternativ.

Rettferdig fordeling
Utviklingslandene stiller i utgangspunktet svakt i forhandlingene, og interne splittelser innen G77 gjør situasjonen for enkelte grupper med land enda svakere. Det er for eksempel åpenbart at OPEC-land ikke har sammenfallende interesser med AOSIS (Small Island States).

På nasjonalt plan kan man risikere at store befolkningsgrupper som er direkte avhengige av naturressurser i øko­systemer i balanse vil få sine levekår dramatisk forverret. Mange av utviklingslandene har dårlig utviklet sivilsamfunn og langt fra demokratisk styresett. Diskusjonen omkring klimaendringer bærer i mange utviklingsland preg av et lavt engasjement, noe som kan skyldes lite bevissthet og begrenset tilgang på informasjon, både innenfor det offisielle systemet og i det sivile samfunn. Resultatet av dette kan bli at internasjonale avtaler om tilpasning ikke blir tilpasset de fattige landenes behov og at behovene til marginaliserte grupper utenfor hovedstedenes makteliter ikke vil bli tatt tilstrekkelig hensyn til.

For­handling­ene om et nytt klimaregime vil bli krevende, og det er viktig at det opprettholdes et politisk press fra sivilt samfunn internasjonalt og nasjonalt for at det skal bli vedtatt ambisiøse mål som også ivaretar de fattigstes interesser. Det betyr at nye avtaler må bygge på bred enighet og inneholde ambisiøse og forpliktende mål for reduksjon i utslippene av klimagasser innen 2020, samtidig som fattige land og folk som får sine levekår forverret på grunn av klimaendringene, sikres kompensasjon i form av ny teknologi, støtte til omstilling og forebyggende tiltak.

REDD-programmet
REDD-programmet (Collaborative Programme on Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation in Developing Countries) fikk en sterk stimulans da Norge signaliserte at man vil bruke 3 milliarder NOK på regnskogsbevaring per år i årene som kommer. Men mange andre giverland har vært nølende til å bidra substansielt til fondet. Det er ennå store behov for ytterligere finansiering. Det pågår en diskusjon om bidrag til REDD skal kunne inngå i CDM-ordningen (Clean development mechanism), slik at giver­landene vil kunne opprettholde utslipp ved å bevilge penger til REDD. Norge har ikke tatt endelig standpunkt i dette spørsmålet. ForUM ønsker å bidra til at REDD virkelig får den effekt den var tiltenkt, både til å bevare regnskog og redusere CO2-innholdet i atmosfæren.