De internasjonale forhandlingene om en ny global klimaavtale har blitt intensivert de siste årene, og det er stor internasjonal interesse og innsats for å komme i mål med en ny avtale på klimatoppmøtet COP15 (Conference of the parties møte nr. 15) i København i desember 2009. Partene vil i København trolig ikke komme fram til full enighet på alle punkter, og intense, internasjonale for­handlinger for å finne fram til enighet på svært viktige spørsmål vil fortsette i 2010 og videre. Spørsmål som nivå og tidsplan for de industri­aliserte landenes utslippskutt, kompensa­sjon fra de rike til de fattige land for å betale for tilpasnings­tiltak, hvordan sikre økonomisk og sosial vekst i utviklingslandene uten å øke utslippene uforholds­messig, vil kreve mye arbeid i årene som kommer.

Klimaendringene vil ramme urettferdig. De som allerede har mest og som bor i de tempererte land, vil ha mye større muligheter til å tilpasse seg endringene og kjøpe seg ut av problemene. Med svekkelsen man i dag ser av FN, er det en stor risiko for at de toneangivende landene vil fremme sine interesser på bekostning av svakere nasjoner.

Utviklingslandene stiller i utgangspunktet svakt i disse forhandlingene, og interne splittelser innen G77 gjør situasjonen for enkelte grupper med land enda svakere. Det er for eksempel åpenbart at OPEC-land ikke har sammenfallende interesser med AOSIS (Small Island States).

På nasjonalt plan kan man risikere at store befolkningsgrupper som er direkte avhengige av naturressurser i øko­systemer i balanse vil få sine levekår dramatisk forverret. Mange av utviklingslandene har dårlig utviklet sivilsamfunn og langt fra demokratisk styresett. Diskusjonen omkring klimaendringer bærer i mange utviklingsland preg av et lavt engasjement, noe som kan skyldes lite bevissthet og begrenset tilgang på informasjon, både innenfor det offisielle systemet og i det sivile samfunn. Resultatet av dette kan bli at internasjonale avtaler om tilpasning ikke blir tilpasset de fattige landenes behov og at behovene til marginaliserte grupper utenfor hovedstedenes makteliter ikke vil bli tatt tilstrekkelig hensyn til.

For­handling­ene om et nytt klimaregime vil bli krevende, og det er viktig at det opprettholdes et politisk press fra sivilt samfunn internasjonalt og nasjonalt for at det skal bli vedtatt ambisiøse mål som også ivaretar de fattigstes interesser. Det betyr at nye avtaler må bygge på bred enighet og inneholde ambisiøse og forpliktende mål for reduksjon i utslippene av klimagasser innen 2020, samtidig som fattige land og folk som får sine levekår forverret på grunn av klimaendringene, sikres kompensasjon i form av ny teknologi, støtte til omstilling og forebyggende tiltak.

REDD-programmet (Collaborative Programme on Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation in Developing Countries) fikk en sterk stimulans da Norge signaliserte at man vil bruke 3 milliarder NOK på regnskogsbevaring per år i årene som kommer. Men mange andre giverland har vært nølende til å bidra substansielt til fondet. Det er ennå store behov for ytterligere finansiering. Det pågår en diskusjon om bidrag til REDD skal kunne inngå i CDM-ordningen (Clean development mechanism), slik at giver­landene vil kunne opprettholde utslipp ved å bevilge penger til REDD. Norge har ikke tatt endelig standpunkt i dette spørsmålet. ForUM ønsker å bidra til at REDD virkelig får den effekt den var tiltenkt, både til å bevare regnskog og redusere CO2-innholdet i atmosfæren.

Uansett utfallet av COP15 vil det komme på plass mer eller mindre gode mekanismer for kompen­sasjon til utviklingsland for konsekvenser av klima­endringene. Beløpene som kreves fra G77 er svært store. Selv med bare en delvis innrømmelse fra industrialiserte land (Annex 1-landene) vil ordningene kreve store overføringer over stats­budsjettene. Faren for at disse overføringene fra I-landenes side vil kunne ”blandes med” allerede vedtatte bistands­budsjetter, er svært stor. Dette vil bety at man tar fra et nødvendig formål for å oppfylle en annen forpliktelse. Foreløpig har de fleste land som har underskrevet Kyoto-protokollen, ikke oppfylt de for­pliktelser de allerede har inngått, og dette er det første kravet som må stilles.

I Norge er det en fare for at politiske krefter i og utenfor Stortinget vil ønske å svekke de mål som har blitt satt i Klimaforliket, både for utslipps­reduksjoner og overgang til ny energi. Dersom de økonomiske nedgangstidene fortsetter vil de som ønsker å beskytte norske bedrifter og skatte­betaleres kortsiktige økonomiske interesser kunne styrkes. Det er ikke usannsynlig at Klima­forliket vil bli ”akterutseilt” etter COP15, og trenge en revisjon. I den prosessen vil ForUM være en pådriver for å skjerpe målene.

ForUM har brukt mye av sine ressurser på klimaspørsmål de siste to årene, og Klima- og energigruppen har i 2009 fokusert på COP15. ForUM ser det som sin oppgave å være en pådriver for at det sivile samfunn både i Norge, i Europa og i Sør blir hørt i den videre forhandlingsprosessen. ForUM vil tilpasse sin strategi etter utfallet av COP15 i København, og konsentrere innsatsen spesielt om oppfølging av forhandlinger og inngåtte forpliktelser knyttet til forebygging og tilpasning, teknologioverføring og omlegging til ny fornybar energi.