FN anser at væpnet vold utgjør en av de største hindringene for å nå tusenårsmålene. Mange organisasjoner har erfart hvordan væpnet vold - eller trusler om dette – hindrer humanitær innsats, forårsaker og forsterker fattigdom, utarmer naturen og gjør positiv utvikling svært vanskelig.

Som følge av væpnet vold blir hele samfunn paralysert, helsesystem blir overbelastet, skoler stengt, investeringer og økonomisk aktivitet stopper opp og levegrunnlag trues. Hverdagen til millioner av mennesker blir farlig, uforutsigbar og fylt med lidelse. Ungdom uten fremtidsutsikter rekrutteres av væpnede grupper, tilgangen på våpen er stor, og straffefrihet for grove overgrep er utbredt. Penger som kunne blitt brukt på helse, skole, utvikling og miljø brukes på opprustning og krig som kan bidra til å undergrave nettopp dette og forverre korrupsjon.

Masseødeleggelsesvåpen truer livet på jorda. ForUM støtter og har fremmet et forslag om en internasjonal konvensjon som forbyr atomvåpen. Dette arbeidet føres primært av andre aktører.

De fattiges masseødeleggelsesvåpen er hånd­våpen. Denne våpentypen tar flest liv. FNs handlings­program for ulovlig salg av håndvåpen etablerte sentrale prinsipper som må følges opp, men disse er ikke juridisk bindende.

Stadig flere land har erkjent at fraværet av felles internasjonale standarder for handel med håndvåpen og andre konvensjonelle våpen bidrar til å forlenge og forverre konflikter, drive mennesker på flukt og bidrar til overgrep, kriminalitet og terrorisme. Blant FNs medlemsland var i 2008 et overveldende flertall for en internasjonal våpenhandelkonvensjon (Arms Trade Treaty, ATT). Kun USA har stemt imot, men er på gli under Obama. I 2009 begynte det møysommelige arbeidet med å definere innholdet i ATT. Et sterkt pådriv fra sivilsamfunnet var avgjørende for at landminer og klasevåpen ble forbudt. Norske myndigheter understreker at det samme gjelder for ATT-prosessens legitimitet og framdrift. Norske myndig­heter må aktivt støtte arbeidet og bidra til oppslutning om en om­fattende, juridisk bindende internasjonal konvensjon om våpenhandel, en konvensjon som tetter igjen smutthull.

FN har helt siden organisasjonens grunnleggelse vært opptatt av at verden skal bruke så lite som mulig på det militære for å frigjøre ressurser til å fremme utvikling. Dette er blant annet hjemlet i FN-paktens neglisjerte artikkel 26, som sier at FNs sikkerhetsråd skal presentere en plan for dette (se mål 3). Sikkerhetsrådet uttrykte nylig bekymring for stigende globalt militært forbruk, og ba om at dette ble redusert til et “appropriate level”, men har fortsatt ikke presentert planen for dette. Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer er selv verdens største våpeneksportører, med USA suverent på topp.

Men Norge er også en betydelig våpenprodusent, med økonomiske interesser knyttet til dette. Norges samlede bidrag til krig og fred må derfor kritisk vurderes og belyses. Det har gjentatte ganger blitt påpekt at Norge ikke har tilstrekkelig kontroll på at ikke norske våpen havner på avveie og blir brukt i krig og konflikt og til å bryte menneskerettighetene i strid med norsk våpeneksportreglement. For ikke å risikere dette bør Norge kreve sluttbrukererklæring ved salg av

norske våpen og ammunisjon også til NATO-allierte. Videre bør norske våpen og ammunisjon merkes slik at disse kan føres tilbake til produsent og førstekjøper. Staten, som i dag er eier i våpenindustrien, bør dessuten sikre at salg av norske våpen og ammunisjon foregår i samsvar med norske regler, uansett hvilket land fabrikkene ligger i (se mål 2).

Norge er i kjernegruppen for Geneve-erklæringen om væpnet vold og utvikling, og bidrar aktivt til å fremme fred, menneskelig sikkerhet og humanitær nedrustning gjennom internasjonalt samarbeid i FN og andre fora. I krig og konflikt trenger sårbare og rammede grupper og individer beskyttelse. Det kan være kvinner, ofre for seksualisert krigsvold og væpnet vold, funksjonshemmede, barn inkludert barnesoldater, flyktninger og internt fordrevne, uavhengige organisasjoner og kritiske røster som blir forsøkt truet til taushet. Men som norske myndigheter har fremhevet så kan også sårbare og rammede grupper og individer også ha verdifulle erfaringer og bør derfor også bli hørt og involvert, også i konfliktforebygging, fredsbygging og i internasjonale forhandlinger.

”Victory attained by violence is tantamount to a defeat, for it is momentary,” sa Mahatma Gandhi.
FN-paktens artikkel 51 slår fast at stater har rett til selvforsvar. Men for å fremme menneskelig sikkerhet må det satses sterkere på ikke-militære virkemidler. Flere freds- og konflikteksperter bør utplasseres i konflikt­områder for å støtte opp om lokal innsats for fred. I væpnete konflikter vil det ofte være behov for å utføre mange ulike funksjoner for å forebygge og begrense vold, beskytte sivilbefolkningen, dempe konflikten uten bruk av vold, bygge fred, og fremme dialog og forsoning. Blant ForUMs medlemmer er det bred oppslutning om et forslag om sivile fredsstyrker basert på modeller fra Tyskland og andre europeiske land (se mål 4).

Krig og konflikter rammer de fattigste hardest. Samtidig er kamp om ressurser en viktig årsak til konflikter. Å ta vare på miljøet og bekjempe fattigdom er med og forebygger konflikter og krig. For å bekjempe fattigdom, fremme godt styresett og skape varig fred er bærekraftig forvaltning – og rettferdig fordeling – av naturressurser sentralt. ForUM er en tankesmie for utvikling av politikk innen sikkerhet, utvikling, menneskerettigheter og miljø. I perioden vil vi fortsette med å undersøke og løfte frem sammenhengene mellom disse områdene som grunnlag for helhetlige løsningsforslag.

Overordnet mål

Norsk politikk samlet sett fremmer fred og styrker menneskelig sikkerhet.

Politiske mål

1.       Norske myndigheter tar en ledende rolle i prosessene fram mot en sterk Arms Trade Treaty.

2.       Mer ansvarlig norsk våpeneksport gjennom krav om sluttbrukererklæring ved salg av våpen også til NATO-allierte, bedre merking samt utøve aktivt eierskap.

3.       Norske myndigheter ber FNs sikkerhets­råd oppfylle sine forpliktelser gjennom å rapportere på – samt presentere en lang­siktig plan for – implementering av FN-paktens artikkel 26 om reduksjon av militært forbruk til fordel for utvikling. Tilsvarende at den norske regjering gjør det samme, både nasjonalt og gjennom utviklings- og øvrig utenrikspolitikk.

4.       Regjeringen styrker den sivile dimen­sjonen av internasjonal krise­håndtering.