De eksisterende handelsavtalene i Verdens Handels­organisasjon (WTO) og bilaterale frihandelsavtaler gjør det vanskelig for fattige land å bruke handel til å fremme utvikling. De fleste land har liberalisert (redusert tollbeskyttelse) raskt og bredt etter anbefalinger og krav fra WTO og de internasjonale finans­institusjonene. Dette gir svært få muligheter til å beskytte innenlandske markeder, og fattige land har oftest heller ingen mulighet for å drive subsidiering slik rike land gjør.Lokale og nasjonale produsenter i fattige land utkonkurreres ofte av rike lands produsenter også i sine hjemme­markeder, og de opplever fremdeles begrensninger i markedsadgang for noen av de produktene de ønsker å eksportere, for eksempel tekstiler.

Internasjonal handel kan bidra til utvikling, forutsatt at utviklingsland blir gitt politisk handlingsrom til selv å velge hvorvidt, i hvilken grad og på hvilket tidspunkt de ønsker å åpne sine markeder. Studier viser at det er de land som allerede har en betydelig og nokså avansert produksjon, som har mest å tjene på liberalisering av handelen, mens de fattigste landene ofte vil tape. Dette påpekes blant annet i Making global trade work for people (UNDP, 2003) som stadfester at økonomisk vekst må komme først, før liberalisering vil være nyttig. Fattige land som har gjennomført en rask reduksjon i tollbeskyttelse har ofte opplevd at bedrifter bukker under og arbeids­plasser går tapt. Det er den mest marginale produksjonen som utkonkurreres først, og kvinner er overrepresentert i denne. UNCTADs rapport for de minst utviklede landene for 2004 viser at økningen i antall fattige i en tiårsperiode var mye høyere i åpne, liberaliserte økonomier enn i land som hadde en god del tollbeskyttelse. Selv om liberalisering ofte reduserer prisene til konsumenten, er det et større problem at det ødelegger grunnlaget for produksjon og sysselsetting.

Dagens handelsregime er utformet uten øye for hva som ville vært det beste for miljøet på kloden. WTO-avtalen er i disharmoni med FNs miljø­konvensjoner, som for eksempel konvensjonen for bio­logisk mangfold (CBD), fordi den per i dag ikke kan forhindre patent-tyveri. I tillegg hindrer en rekke handelsavtaler overføring av miljøvennlig tekno­logi, ved å inkludere sterke patent­rettighets­regimer som gjør teknologi­overføringen både kostbar og langsom. Forhandlingene om liberali­sering av miljøtjenester kan også virke mot sin hensikt dersom det forhindrer at fattige land selv kan bygge opp gode ordninger for eksempelvis rensing av vann eller avfallshåndtering.

I WTO-forhandlingene har liberalisering av handelen med mat blitt fremmet på lik linje med andre varer. Dette har medført et press på mange lands matproduksjon, og ikke minst ført til at produsenter i utviklingslandene utkonkurreres av billig import fra verdensmarkedet. Samtidig har ikke WTO vært i stand til å stoppe EU og USAs bruk av direkte eller indirekte eksportsubsidier, noe som fører til at overproduksjon fra rike land dumpes på verdensmarkedet til priser langt under produk­sjons­kostnadene.

Handelspolitikk styres i dag fremfor alt gjennom de multilaterale avtalene inngått i WTO og bilaterale handelsavtaler. Slike avtaler er en følge av forhandlinger som verken er åpne eller demo­kratiske og som avspeiler en skjev maktfordeling mellom forhandlingspartene. WTO har universell liberalisering som mål, og i forhandlingene dominerer de rike medlemslandene, som ikke tar hensyn til utviklingslandenes interesser og synspunkter. Siden 2001 har forhandlinger om en ny multilateral handelsavtale pågått i regi av WTO, den såkalte Doha-runden. De rådende kreftene vil at den skal bli ferdigstilt så raskt som mulig i løpet av de neste fire årene. Finanskrisen har skapt et visst momentum fordi mange land frykter tap av markedsandeler på grunn av tiltakspakker og støtteordninger til enkelte nasjoners produsenter. Men finanskrisen har også vist at liberalisering av finanssektoren har gått for langt, slik at land har mistet mange styringsmuligheter med økonomien. Dette vi muligens gi rom for en mer nyansert tilnærming til liberalisering av finans­tjenester i WTOs tjenesteforhandlinger (GATS).

For at handel skal kunne bidra til utvikling trengs et globalt handelsregime som er rettferdig, og hvor alle land har like stor makt til påvirkning av reglene. Dette innebærer at WTO må endre sine forhandlinger og at nye bi- og multilaterale handelsavaler i større grad må tillate et differens­iert system der fattige land får ha bedre vilkår enn rike land, og hvor utvklingsland selv får bestemme hvordan de skal regulere handel. Rike land som Norge må derfor ikke fremme krav om at fattige land skal åpne opp sine markeder for våre eksportprodukter, men snarere argumentere for og akseptere at utviklingslandene trenger politisk handlingsrom for å kunne styre hvordan handelen skal bidra til utvikling. På samme måte som Norge og andre rike land har hatt og brukt det. Samtidig må rike land øke markedsadgangen for utviklingslandenes produkter og via bistand hjelpe til med å forbedre produksjonskapasitet slik at handel blir mulig. ForUM vil arbeide for at norske myndigheter forstår og gir rom for utviklingslands behov for særbehandling, og at forhandlingene om nye handelsavtaler blir mer åpne, også for det sivile samfunn.